Snøen er aldri hvit

Snøen er aldri hvitOm Snøen er aldri hvit

Snøen er aldri hvit er en frittstående fortsettelse av Frank A. Jenssens kritikerroste roman Lengselens år fra 2004. Sentrum for handlinga er fortsatt den fiktive industribygda Seljenes i Nordland, til forveksling lik Kjøpsvik i Tysfjord. Det er de harde 30-åra, sementfabrikken sliter tidvis med stillstand og permitteringer, og i horisonten truer krigsskyene. Vi møter igjen den varmhjertige, men akk så uortodokse presten Arthur Sander, den overtroiske smedkjempen og nyvakte fagforeningsmannen Einar Berg. Og ikke minst sistenevntes vakre og lidenskapelige kone, Magda. Samt en rekke andre; viltre fabrikkarbeidere, handelsmenn, lensmann, en nidkjær biskop, det driftige søskenparet Berret og Ane på Madagskars Minde, den godlynte sjøsamen Reppi-Anders, den kjeftsterke Litj-Jacob. Og mange mange flere, alle har sine små og store hemmeligheter. Med sitt særegne og kraftfulle poetiske språk er Snøen er aldri hvit en medrivende og konfliktfylt fortelling om slit og savn, om svette og hardt kroppsarbeide, og flyktningestrømmen over til Sverige, om kampen for å overleve. Samtidig er romanen en humørfylt og overdådigkjærlighetserklæring til folk og natur, til mosegrodde steiner og orrhanespill, til livets pust og de blinkende stjernehoper over Vaisafjellene og Garvaluokta.

 

Utdrag fra boken

Seljenes. Herrens utpost. Bortgjemt, uten kammertone og med et folk som konsekvent og uten skjemsel bryter det tredje bud. Et nes, en odde hvor hangen til pols og trekkspillmusikk går over alle flomål, skal vi tro den fiolinspillende bakeren.

Men selv bakeren må medgi at Seljenes ikke er noe nes mer. Seljenes er blitt et tettsted. Ta banken som i takt med den formidable befolkningsvekst har begynt å holde åpent tre dager i uka og pensjonatet Madagaskars Minde som har utvidet fra fire til åtte rom. Ta Folkets Hus som skal bygges på dugnad av medlemmene i Arbeidsmannsforeningen og som skal huse egen kino forutsatt at Herredsstyret finner de nødvendige midler til husleie. Herredsstyret der Arbeiderpartiet, etter det store valgskred som traff fjorden, sitter med flertall og hvor Stygg-Johan er ordfører mot en godtgjørelse på syv hundre kroner i året. En ordfører fra Seljenes Arbeiderparti! Et lite lokallag av Det Norske Arbeiderparti, som unevnelig og i all hemmelighet ble stiftet på Kvistgangen i Brakke 4 og som i praksis og til storkarenes bestyrtelse, nå styres fra den usle og trekkfulle matbua i steinbruddet der oppe i Pæsa.

Og det er mer; blant stedets sprekeste kvinner og menn snakkes det om å stifte Seljenes Idrettslag, det vil si at folk ikke lenger bare skal slave på fabrikken og for storkarspakket, som Litj-Jacob sier det, men også bedrive sport; kule, spyd, lengde- og høydehopp, langrenn, skøyter, alle grener. Et Arbeidernes Teaterlag og stiftelse av Hornmusikkforening snakkes det også om. Så mye nytt er det at mange har vanskelig for å følge med. Men for folk fra andre bygder i fjorden er det nok lyshavet som gjør sterkest inntrykk, at det fra hver stø og bak alle fjell kan skimtes en bue over himmelen. At der ligger Seljenes med de hundrede lys.

 

Omtaler

Dagbladet: Både en ibsensk Brand og en hamsunsk Oliver dukker opp i boka. Les anmeldeslen i Dagbladet her

Tønsberg Blad: Mer enn en underholdningsroman. Les anmeldelsen på db.no her