Lengselens år

Bildet av bokomslaget til Lengselens år

Lengselens år har blitt beskrevet som et episk storverk som kommer til å ruve i norsk diktning.

Om Lengselens år 

”I begynnelsen hører de den dype dure fra et fremmed sted, tror jeg. Et omen om at det skal komme ei enda nyere tid; at naust skal rives, robåter brennes, at det under Sirius over Vaisafjellene skal bygges flere og finere hus. At Seljenes skal gjøres om i all evighet; hver en furukolle skal knuses, skogsvann tappes ned til tørre grushauger og hvor orren buldrer skal det brytes vei og lages dype sjakter for å mette jernkjeften. Derfor denne lyd fra et sted ute i fjorden”.

Slik åpner romanen ”Lengselens år” som henter handlingen fra Seljenes, ei værslitt bygd i en avsies fjord nordpå hvor det er funnet store mengder kalk i fjellet. Nå skal det bygges sementfabrikk på stedet. I en fortettet stil med en poetisk undertone ruller Frank A. Jenssen ut et bredt lerret med et rikt persongalleri. Det norske mot det samiske, det moderne mot det ”underjordiske”. Fremveksten av et industristed nordpå har vel aldri vært skildret med slik innlevelse og kraft –

”En dur som de skal vite kommer fra syv tusen hester, et sus herfra til Garvaluokta, en alo så stor at ingen enser den såre undertonen som varsler at den dag kan komme da fjellet er tømt”.

 

Utdrag fra boka

Smeden Einar Berg sover ikke. Han passer varmen i komfyren, holder ilden oppe med tørr bjørkeved og venter til han seint på natt hører åretak.

Så er det kjente åretak, i denne fjorden er åreslagene som fingeravtrykk. Det kan være ensomme årepar, det kan være lyden av folk som hamler eller andøver. Eller folk som ror til kirkegården, langsomme tak for den døde. Noe annet er det med åreklang til bryllup, mannfolk som fossror for brudeparet. Så passerer det ofte båter utenfor neset, det er så mange slags åretak og han kan kjenne de fleste på romåten, slik vet han også at det er presten som kommer der ute i måneskinnet.

Einar setter seg nærmere loddpipa for at varmen skal trenge inn, skubber ryggen mot muren, opp og ned og til sides. Hadde det bare ikke vært for kjelleren, ikke det svarte rommet under huset, men det botnlause hullet, rommet bortenfor alle rom. Han skal visst alltid ha en kjeller under seg, hans eget mørke.

Klangen av årer forsterker seg og han slukker lampa og stiller seg ved kjøkkenvinduet. De kvite kantbordene og den mørke skikkelsen med krum rygg kjenner han. Men han kjenner også kaldtrekken fra kjelleren og lister seg tilbake til kassen, åpner lokket som er hengslet med lærlapper, tar ut tørre kubber og legger i. Setter igjen ryggtavla mot den varme muren og venter til han hører kjølen skrape mot sand og lunner. Så kler han på seg og går ned i støa for å ta imot. Den svære mannen går med bøyd hode og en søm av måneskinn rundt seg, en bergknaus er han med de tverre skuldrene og lange armene. Inni seg er han nok mindre, kjempekreftene strekker ikke til i netter som dette, men fjordens beste smed er han, Einar har noen svartbrente never og kan holde i glødende jern. Fjordens vakreste kone har han kan hende også.

Page 1 of 2 | Next page